Etter å ha lest
Ingrids blogg om nynorsk i skolen ble jeg inspirert til å skrive et innlegg om det samme.
Nynorsk har vært oppe til heftige debatter om det faktisk burde ha en plass i den obligatoriske norskundervisningen. Helt siden 1885 da Stortinget vedtok at nynorsk skulle likestilles med bokmål har den evige krangelen pågått. Nynorsken har blitt en del av den norske kulturarven, og det bærer en historie med seg langt tilbake til nynorskens far, Ivar Aasen begynte å pusle dette puslespillet som til slutt endte med nynorsk. Jeg er enig i at elevene burde lære seg den norske språkhistorien, hvor nynorsken har en selvskreven plass, men slik som samfunnet vårt har utviklet seg er det et mye større behov for å bli bedre i fremmedspråk. Vi har nå gått over til å leve i et globalisert samfunn hvor teknologien stadig når nye høyder. Vi kan nå kommunisere verden over ved hjelp av et tastetrykk (eller hvis du har touchtelefon trenger du ikke trykke engang), og du kan kommunisere med folk i Sydney, Sri Lanka, New Mexico eller hvor enn du ønsker. Er det ikke da viktigere å lære seg andre språk? Utvikle engelskkunnskapene, som stadig blir mer avgjørende, og i tillegg lære oss et 3.språk som gjør oss til en enda større ressurs når vi kommer ut i arbeidslivet. Er ikke dette mer verdt å bruke tiden på, enn å lære oss en annen versjon av det norske språket? For enkelte elever er det kanskje mer enn nok å lære seg det norske språket, om ikke et forholdsvis likt språk skal komme å forvirre. Tenk hvor mye vi kunne fått igjen for å bli gode i fransk, spansk eller tysk, hvis vi kunne erstattet tiden vi bruker på nynorsk med 3.språksundervisning! Personlig er jeg glad jeg har lært meg nynorsk på skolen, det er et vakkert språk, men tror jeg hadde hatt større muligheter med å ha gode kunnskaper i et 3.språk.
Nynorsk har vært oppe til heftige debatter om det faktisk burde ha en plass i den obligatoriske norskundervisningen. Helt siden 1885 da Stortinget vedtok at nynorsk skulle likestilles med bokmål har den evige krangelen pågått. Nynorsken har blitt en del av den norske kulturarven, og det bærer en historie med seg langt tilbake til nynorskens far, Ivar Aasen begynte å pusle dette puslespillet som til slutt endte med nynorsk. Jeg er enig i at elevene burde lære seg den norske språkhistorien, hvor nynorsken har en selvskreven plass, men slik som samfunnet vårt har utviklet seg er det et mye større behov for å bli bedre i fremmedspråk. Vi har nå gått over til å leve i et globalisert samfunn hvor teknologien stadig når nye høyder. Vi kan nå kommunisere verden over ved hjelp av et tastetrykk (eller hvis du har touchtelefon trenger du ikke trykke engang), og du kan kommunisere med folk i Sydney, Sri Lanka, New Mexico eller hvor enn du ønsker. Er det ikke da viktigere å lære seg andre språk? Utvikle engelskkunnskapene, som stadig blir mer avgjørende, og i tillegg lære oss et 3.språk som gjør oss til en enda større ressurs når vi kommer ut i arbeidslivet. Er ikke dette mer verdt å bruke tiden på, enn å lære oss en annen versjon av det norske språket? For enkelte elever er det kanskje mer enn nok å lære seg det norske språket, om ikke et forholdsvis likt språk skal komme å forvirre. Tenk hvor mye vi kunne fått igjen for å bli gode i fransk, spansk eller tysk, hvis vi kunne erstattet tiden vi bruker på nynorsk med 3.språksundervisning! Personlig er jeg glad jeg har lært meg nynorsk på skolen, det er et vakkert språk, men tror jeg hadde hatt større muligheter med å ha gode kunnskaper i et 3.språk.
4 kommentarer:
Du har et veldig godt poeng der! Jeg mener også at vi må følge utviklingen og fokusere på hva som er mest relevant av språkkunnskap i dag, og hva som vil gagne elevene best som samfunnsborgere i fritiden. Selvsagt skal vi ikke forkaste det nynorske språket, men kanskje la det være en del av kulturarven og språkhistorien på en annen måte i skolen enn det er i dag. Jeg ser ikke helt hvorfor det skal være forskjell på det nynorske språket og det samiske språket, hvor de elevene som har en tilknytning til språket kan velge å ha dette som første eller andrespråk i skolen. Jeg tror at muligheter motiverer mennesker, mens "påpakninger" ofte kan virke demotiverende.
Eg synest det er bortkasta tid og ressursar å skulle lære to norskspråk. Eg meiner det ville vært meir fornuftig å heller bruke litt meir tid på eitt norskspråk, og så kunne bli skikkelig god på det – eller, som du seier, å bruke litt meir tid på eit framandspråk. Men då kjem det store spørsmålet: kva for eit norskspråk skal vi velje?
Veldig godt og reflektert innlegg. Du har et godt poeng med at tiden kunne vært brukt på fremmedspråk, det er jeg helt enig i. I tillegg er det et pedagogisk hensyn å ta i denne diskusjonen. Mange elever sliter med å lære seg å skrive norsk, enten det er bokmål eller nynorsk. Når de i tillegg må håndtere to forskjellige varianter av språket, vil det helt klart ta motivasjonen fra mange.
Susanne kommer med det store spørsmålet i sin kommentar, men er vi egentlig nødt til å bli enige? Kunne det kanskje fungert med begge, uten at alle trenger å lære å skrive begge selv?
Tusen takk for fine tilbakemeldinger på innlegget!
Ina, jeg synes også det kunne vært en del av kulturarven og språkhistorien på en annen måte. Det kunne vært en del av pensum at elevene skal fokusere på nynorsken en periode.
Jeg synes det er så synd for de elevene som sliter med bokmål at de skal være nødt til å slite seg igjennom nynorsken også. Jeg er helt enig med deg, Susanne, at de heller burde fokusere på å bli virkelig god i ett språk.
Godt poeng, Tove. Men hvem skulle fått slippe unna å lære seg begge språkene, det blir også et spørsmål å ta hensyn til. Skal noen få være nødt å lære seg begge, mens andre får slippe unna?
Legg inn en kommentar